Et nytt kapittel: Det jeg tok med meg hjem

Reisen min handlet ikke egentlig om havet. Det tok bare tid før jeg forsto det.

Jeg dro ikke fordi alt var klappet og klart. Tvert imot. Få dager før avreise hadde jeg innsett nederlaget og egentlig gitt opp. Motoren hadde tatt kveld og i beste fall måtte jeg utsette turen – i verste fall måtte den skrinlegges helt. Men da gode hjelpere fikk liv i motoren igjen, ble alt merkelig enkelt igjen. Og i samme øyeblikk forstod jeg det: Jeg bare måtte dra.

Ikke fordi båten var friskmeldt. Men fordi jeg hadde det jeg trengte til å heise seil. Nok til å kunne si til meg selv at jeg prøvde. Og om noe skulle gå galt – så gikk jeg i det minste ned med flagget til topps.

Fra utsiden fremstod nok reisen som en fortelling om vær, stillhet, avstander, utfordringer, reparasjoner, beslutninger og ikke minst; mestring.

Men under overflaten handlet den om så mye mer: tid, retning, frykt, lengsel og hva som skjer når et menneske slutter å vente på det perfekte øyeblikket.

Det tok meg nesten tre år til å forberede og realisere turen.

Da jeg kom hjem følte jeg meg tom. Alt ble stille. Men ikke på en antiklimatisk måte; reisen hadde nemlig tjent sin hensikt.

Jeg var rolig.

I dag starter jeg et helt nytt kapittel. For reisen min er ikke over. Den har bare endret karakter. I tiden som har gått etter jeg kom hjem, har jeg innsett hva jeg fant på turen nordover langs kysten. Akkurat det kommer resten av denne bloggen til å handle om.

Når jeg skriver dette er klokken akkurat passert syv om morgenen og jeg har allerede vært våken i tre timer, drukket kaffe og spist frokost. I dag skal jeg nemlig flytte til en ny leilighet like utenfor sentrum av Haugesund. Noe som markerer starten på en ny fase i livsprosjektet mitt.

Hvorfor kaller jeg det egentlig et livsprosjekt? Fordi det er sånn jeg etter hvert har begynt å se på livet mitt. Ikke en livslinje som er hugget i stein, men noe levende og organisk som stadig er i utvikling. Det høres trolig litt rart ut, men jeg har lagt en langsiktig plan som strekker seg et godt stykke frem til dagen jeg kan innkassere pensjonen min, dersom jeg velger å gjøre det.

Men det er en annen historie.