Sandshamn: Værfast igjen. Heldigvis.

Stadhavet ventet og jeg var bestemt på å krysse. Men jeg valgte jeg å snu. Og så oppdaget jeg at de fineste havnene finner vi først når vi slutter å lete.

🧭 Heim Explorer / Etappe 19

Fra området rundt gjestehavnen på Sandshamn

Du valgte altså å snu og ikke krysse Stadhavet. Var det en lett beslutning?

Nei. Det satt veldig langt inne. Da jeg kastet loss i Ålesund var jeg fast bestemt på at jeg skulle til Måløy. Dessuten var jeg trygg på at jeg hadde et godt nok værvindu – før Stadhavet igjen kom til å vise muskler.

Dessuten følte jeg at tiden var moden. Jeg ville jo så gjerne krysse og komme meg sørover. På papiret så værmeldinga faktisk ikke så verst ut.

Men på vei vestover i Rovdefjorden begynte jeg å bli usikker. En kraftig vestavind presset seg innover fjorden, og tvang meg til å seile i et slags zikk-zakk mønster for å unngå den verste stampingen.

Etter å ha ridd av den verste vindkula, sjekket jeg værprognosene igjen. Kanskje ville det roe seg utover. Kanskje kunne jeg klare det. Kanskje var det bare lokal bygevirksomhet?

En kraftig vestavind oppstod plutselig og tvang meg til å seile i et zikk-zakk mønster

Men magefølelsen min sa noe annet. Og er det én ting jeg har lært på denne turen - så er det å lytte til magefølelsen.

Så du valgte å gå i havn?

Ja. Jeg rundet nordspissen av Sandsøya bare for å sjekke. Men det var egentlig ingenting å diskutere. Dermed rullet inn seilet og gikk mot Sandshamn. En havn jeg allerede hadde notert som plan B.

Det føltes som et tap. Jeg visste at jeg med dette valget ville bli værfast i to døgn. Men det tok ikke lang tid før følelsen snudde.

Hva skjedde?

Hmm..hvordan skal jeg forklare det? Roen bare senket seg. Og den viste seg å være sårt tiltrengt. Som om kroppen visste noe jeg nektet å innrømme. At jeg trengte en pause.

Fra alt.

Sandshamn gjestehamn

Sandshamn hadde det jeg trengte. Så jeg hentet frem kameraet. Ruslet rundt på øya og tok bilder. Ganske raskt forstod jeg hadde godt av denne pausen.

Og så forstod jeg: “Det er dette jeg glemmer. Det handler ikke om å komme frem, men om å fylle lungene med disse øyeblikkene.”

Området rundt Sandshamn

To dager senere var du klar for Stadhavet. Hvordan gikk det?

Overraskende bra. Nesten litt kjedelig, hehe..

Men seriøst. Jeg fikk en rolig kryssing, der jeg fikk smake på gammel moro fra de foregående dagene. Det var faktisk ganske deilig.

Store, seige dønninger som vugget meg fra side til side.

Da jeg kom til Måløy gjorde jeg en kort stopp for å bunkre. Så fortsatte jeg sørover med kurs for Kvalvåg – en stor og populær havn som jeg hadde lest mye bra om.

Fikk du plass?

Nope. Det var fredag kveld og været var fantastisk. Alle de 140 plassene var opptatt – og stemninga var mildt sagt festpreget. Jeg snudde før jeg engang vurderte å lete plass jeg kunne skvise meg inn. Det var nesten en lettelse. Jeg foretrekker små steder.

Stille havner.

Og så fant du Narnia?

Ja! For en perle! En mikro-gjestehavn bare 40 minutter unna. Den hadde plass til to båter. Det lå én båt der da jeg sakte kom sigende innover fjorden. Jeg la meg ved siden av – og det føltes som å finne en hemmelig og nesten magisk verden.

Fortøyd i Botnen

Ingen fasiliteter. Ingen mennesker. Bare naturen. Og da jeg våknet tidlig neste morgen, var det eneste jeg hørte fuglekvitter som på en måte forsterket stillheten.

Blå rute: Fra Ålesund til Sandshamn. Rød rute: Sandshamn til Sailors Narnia i Botnen

Hva skjedde etterpå?

Jeg kokte kaffe og spiste en enkel frokost. Så løsnet jeg forsiktig fortøyningene og gled stille ut mot leia igjen. Neste mål var bare et par timer unna: Florø.

Men den historien får vente til neste innlegg.

🌊 Visste du dette om Stadhavet?

Stadhavet er kjent som det mest værharde havområdet langs norskekysten. Her møtes strømmer fra Norskehavet og Nordsjøen, og værskiftet kan være brutalt. Historisk har det vært så mange ulykker her at det ble besluttet å bygge verdens første skipstunnel – Stad skipstunnel – som skal stå ferdig i 2026.

🛟 Tanker om trygghet: Smart overreaksjon

I beredskapstenkning finnes et prinsipp kalt moderat overreaksjon.
Det betyr at du med vilje reagerer litt kraftigere enn nødvendig når situasjonen er uoversiktlig. Ikke fordi du er redd – men fordi det gir deg handlingsrom.