Shoot me
Faen.
I går gjorde jeg trolig en stor jævla tabbe. Jeg ble nervøs, bablet som en foss og delte altfor mye om meg selv.
I samme øyeblikk jeg kom ut av dele-bobla angret jeg. 🫢 Noe så inni helvete. Nesten sånn at det ble en sånn der “utenforkroppen” opplevelse. Det var kun to ting jeg så for meg å gjøre akkurat da: Grave meg ned eller spole tiden tilbake og ta alt på nytt igjen.
“Quiet on set!”
“Take two!”
“Roll sound. Roll camera.”
“Action”
“Cut!!”
“Who farted?!!”
Fffaack…
Neida, jeg feis ikke. Men det kunne jeg like gjerne gjort. Det hadde i det minste vært litt morsomt.
Jaja. Om hundre år er allting glemt.
