Jeg tok mot til meg og spurte modellen om jeg fikk lov til å ta bilder av henne. Heldigvis har jeg bakgrunn fra beredskapsledelse og hadde forberedt en kriseplan for å kunne håndtere avslaget.

Det ble ikke nødvendig.

Vi var husløse og pengelense i Oslo, men helt sikre på at vi skulle bli popstjerner – før frykten, risikoanalysene og komiteen i hodet fikk slippe til.

Jeg skriver om behovet for å bli likt og hvordan en tilfeldig kommentar ble oppfattet et eksistensielt ballespark, men som senere fikk meg til å ta et avgjørende valg.

Noen ganger må jeg snakke til meg selv med voksenstemme. I dag gjelder det noe som er kjempeviktig – og grusomt lite sexy.

Hva kan en tilfeldig kommentar egentlig føre til? I mitt tilfelle: en begynnelsen på noe jeg ikke helt så omfanget av.

Det begynte med en podkastepisode jeg helst ville grave ned. Rundt 200 episoder senere bruker jeg heltereisen til å samle bruddstykkene fra mitt eget liv og finne formen på memoaren.

Den nye bloggen har gjort det mye enklere å bare skrive uten å overtenke alt, og jeg merker at jeg får en bedre flyt når jeg ikke prøver å være “forfatter” hele tiden.

Er det mulig at turen til Polen i oktober ikke er så tilfeldig som jeg første trodde? Har den beveget seg fra å være en mat inspirert reise til å bli et kulturhistorisk skred knyttet til kommunistenes fall på 80-tallet?

Har jeg snublet over bevis på at min musikk har bidratt i prosessen?

Planen er klar: Sala Palmer må bort. YouTube serien om turen nordover blir skrotet. Framover blir det 75% fokus på skriving. Resten på Podcast og YouTube.

Jeg reiser ned Polen for å feire bursdagen min.

Tanken er å tilbringe tre dager der sammen med en sjarmerende type i sin beste alder som har interesse for foto, podcast, skriving og plantebasert mat.

Jeg synes oppgaven virker overveldende. Mest fordi jeg mangler kunnskap. Men kanskje også fordi jeg vet hva jeg egentlig ønsker; å bytte henne ut mot en vakker Colin Archer skøyte.

Komiteen i hodet deler ikke ut tillatelser for å bygge trehytter, seile langs norskekysten uten særlig erfaring eller skrive bøker. Den gjør det motsatte: Gir deg alle slags grunner for hvorfor du bør la være.

Jeg er over kneika. Resten er Rinse & Repeat. Vet det høres enkelt ut. I prinsippet er det jo det. Problemet med akkurat den oppskriften oppstår dersom jeg forventer mirakler over natta. Det skjer ikke.

Faen.

I går gjorde jeg trolig en stor jævla tabbe. Jeg ble nervøs, bablet som en foss og delte altfor mye om meg selv.

“Quiet on set!”

“Take two!”

“Roll sound. Roll camera.”

“Action”

“Cut!!”

“Who farted?!!”

Fffaack…

Av og til opplever jeg noe jeg har valgt å kalle hjernekløe; et ord, setning, tanke eller ide som lever sitt eget liv inni hodet. Det kan være litt forstyrrende.