Før komiteen i hodet

En av tingene jeg kommer til å fortelle om i boka, er tiden jeg oppholdt meg i Oslo. Jeg var på nippet til å skrive bodde i Oslo, men det er jo ikke sant.

Sannheten er at vi brøt oss inn i en tom leilighet nede i Munkedamsveien, lå på skumgummimadrasser og brukte soveposer. Vi hadde ikke penger til verken sigaretter eller øl. Mat kom lenger ned på lista. Vi spiste når sjansen bød seg.

Merk deg én ting: Jeg sier ikke at vi var fattige. Det kommer nemlig an på hvordan du du ser på det. Vi var musikere. Soon to be real Norwegian pop stars.

Det kule er hvor sterkt jeg husker at vi trodde på akkurat det. Eller, jeg vil ikke si trodde heller. Vi visste. Det var bare et spørsmål om å gjøre jobben som måtte til for å nå målet.

Vi var i realiteten husløse og pengelense. Likevel levde vi et helt utrolig liv. Mulighetene var endeløse. Det var bokstavelig talt ingenting som kunne stoppe oss.

Hvordan var dette mulig?

Hvordan kunne vi ha så lite og likevel oppleve å ha det så bra? Min egen teori er ganske enkel: Komiteen i hodet var ikke etablert på den tiden.

Komiteen i hodet?

Du vet, det negative selvsnakket. Risikoanalysen. Spørsmålet vi så ofte stiller oss som voksne, ansvarlige og realistiske mennesker: Hva skjer hvis jeg ikke lykkes?

Alt dette kom senere.

Og så ender vi opp med å la være å gjøre ting fordi vi er redde for hva andre skal tenke om oss.

Jeg skriver vi, men mener jeg. Samtidig er det ikke utenkelig at du og jeg tenker likt. At vi bruker mye tid på å bekymre oss for hva folk mener.

Men vet du hva? Det er aldri for sent.

Tror du på det?

Jeg tror på det.

Nei, forresten. Stryk det siste.

Jeg vet.