Rock the boat
Oslo, 1988
Skipet lå fortøyd like ved Akershus festning i Oslo. Jeg gikk ombord, fant resepsjonen og leste skiltet som stod på disken.
«Vi har kontakt med Hells Angels».
Hva mente de?
Hells Angels var idoler for mange av de jeg hang med da jeg var yngre. Men du kødda ikke med dem. Såpass visste jeg. Var det greia liksom? Hvis du lagde bråk ombord så kom englene fra helvete og sørget for at du oppførte deg?
Fyren bak skranken hadde trolig ikke gått ut av Salg og Service med bare seksere. Sannsynligvis var den han en av de få som hadde søkt jobben som resepsjonist ombord på Rock the boat.
«Hei. Fyll ut dette kortet. Her er nøkkelen til lugaren din. Det skal være stille etter klokka 23. Frokost fra syv til halv ti».
De andre gjestene på båten gjorde ikke skam på navnet. De var rocka folk med skinnjakker, dongeribukser og boots. Bikere kanskje. Eller musikere.
Voksne folk. Sent i tredveårene kanskje? Jeg var helt sikkert yngst ombord. En selvlært 19 åring som spilte akkorder jeg ikke visste hva het – på et keyboard jeg ikke eide selv.
Lugaren var knøttliten og virket temmelig slitt. Men sengetøyet så innbydende og fluffy ut. Dessuten luktet det rent. Midt oppå dyna lå to hvite håndklær, perfekt brettet og plassert med militær presisjon. Den mikroskopiske vasken i hjørnet skjønte jeg ikke poenget med.
Jeg sparket av meg skoene ved døren og forsikret meg om at den var låst. Det hvite sengetøyet kjentes glatt og kjølende mot kroppen, og fikk meg til å innse hvor sliten jeg var. Jeg holdt pusten og lyttet etter lyder. Det var stille i båten.
Kroppen kjentes tyngre nå. Jeg flettet hendene inn i hverandre oppå dyna, slik jeg tenkte skikkelig gamle folk alltid gjorde.
Blikket flyttet seg rundt i det lille rommet før det til slutt stanset i taket. Et blinkende blått lys beveget seg langs veggen og jeg hørte en bil som kjørte i full fart forbi båten og ut av sentrum. Så lukket jeg øynene og forsvant.
***
Jeg våknet brått av at noen dro en koffert etter seg i gangen utenfor døra.
– Er du våken? Harald banket på døra.
Kaffelukta, lyden av bestikk på asjetter og folk som snakket med innestemme, gjorde det lett å finne messa. Jeg gikk inn og kikket rundt i rommet som allerede var halvfullt.
Folkene var de samme jeg hadde sett kvelden før. De spiste sakte, slurpet i seg kaffe fra kopper som lignet de på Bondeheimen cafe på Finnsnes.
«Forrige skiva? Næh, den gikk knapt brake even. Endte opp med å reise rundt på puber og spille for døra.»
De to mennene på nabobordet gliste til hverandre, ristet oppgitt på hodet og flippet tommelfingeren under filteret på sigaretten slik at asken løsnet i løse luften og landet lydløst i det slitte askebegeret. Alt de syntes å trenge var noen få hundrelapper til gitarstrenger, trommestikker, røyk og øl.
Frokosten? Kneippbrød, hardkokte egg, skinkepålegg, brunost, helmelk og kaffe. Var det sånn det kom til å bli? Å leve av musikken?
Det kommer til å forandre seg.
Bare vent.
