Sendebudet

Lofthus, 1986

– Hva skjedde mellom deg og Jan Inge?

Sveinung måtte ta et skritt bakover for å gjenvinne balansen. Han gulpet i seg resten av halvliteren og fortsatte:

– Han er ute etter deg. Skulle banke driten av deg.

Ti minutter senere satt jeg i en bil på vei mot Lofthus. Lysene fra puben ved veikanten i Tyssedal forsvant i bakspeilet i det bilen akselererte langs den mørklagte veien ved Sørfjorden i Hardanger.

Sjåføren så på meg:

– Hvorfor dro du? Er ikke du bokser?

Jeg vred hodet vekk og lot som jeg kikket etter noe ute i mørket. Jeg visste forbanna godt hvorfor jeg stakk. Men det var en lang historie, og fyren som kjørte bilen ville bare vite hvorfor jeg ikke var villig til å underholde ham og resten av gjengen.

– Han er ikke verdt det.

– Du kan få sitte på et stykke utover. Jeg skal tidlig opp i morgen så jeg har ikke tid til å kjøre deg helt til Lofthus.

Jeg sank ned i setet.

– Ikke noe problem. Bare sett meg av. Jeg kan gå resten.

***

– Cirka åtte kilometer....! Smellet fra bildøra overdøvde det siste han. God tur? Fuck off? Det spilte ingen rolle. Jeg ville bare vekk.

I samme øyeblikk som lysene fra bilen forsvant nedover en sidevei og ble borte, angret jeg.

Kanskje burde jeg blitt igjen i Tyssedal og tatt kampen. Stått i det. I stedet flyktet jeg som en feig jævla unge. Og nå måtte jeg gå hele jævla veien til Lofthus på noe som lignet en asfaltert krøttersti uten trafikklys. Halvannen fuckings time.

Alene.

Jeg så meg rundt og kunne ikke huske sist jeg hadde sett noe så mørkt. Jeg begynte å gå med raske skritt. Deretter litt fortere. Til slutt løp jeg så fort jeg kunne, men likevel rolig nok til at jeg klarte å holde ut et godt stykke.

Av og til stoppet jeg for å lytte.

Noen ganger kunne jeg høre klukkende sildring fra en bekk. Andre ganger var det så stille at  pusten overdøvde alt.

D-dh, d-dh, d-dh, d-dh, d-dh

Jeg fylte lungene med luft, holdt den inne og merket hvordan hjertet gradvis slo saktere. Så fortsatte jeg. Gikk et stykke. Løp et stykke. Gikk et stykke. Løp et stykke.

På andre siden av Sørfjorden så jeg plutselig lysene fra en bil på vei innover mot Odda. Skuldrene sank og pusten roet seg. Jeg ble stående for å følge bilen innover fjorden. Etter noen sekunder forsvant lysene og motorduren etter at den svingte av veien og stoppet. Så ble alt stille igjen.

I samme øyeblikk jeg snudde meg for å gå videre, reiste hvert eneste hårstrå på kroppen seg. Det føltes som et elektrisk støt.

Det stod noe i veikanten.

Skikkelsen var vendt med siden til meg slik at jeg kunne skimte silhuetten av en kappe. Som en munk ville båret, bare større.

Ingen hender. Ikke noe ansikt.

Bena ble låst til asfalten. Strømmen ble til prikkende kulde som frøs tiden og stengte ute alt, bortsett fra skyggen av det som hadde tatt oppstilling knappe femti meter unna.

Jeg forstod. Det var Ham.

Omrisset ble klarere. Han var monumental.

Avventende.

Var han kommet for å hente meg? Om jeg snudde og løp tilbake – ville han forstå at det var meg? Eller ville han tvile dersom jeg trosset frykten og løp rett forbi.

Jeg valgte det siste.

For hvert skritt jeg tok forventet jeg å føle skapningen svevende like bak. Det eneste som ville fortelle meg at det uvirkelige var sant, var den svake lyden av kappen som beveget seg mykt i den stille luften.

Flap, flap, flap, flap.

For hvert eneste skritt, repeterte jeg mantra som hindret meg fra å overgi meg eller miste forstanden:

Leve.