Fyren bak skranken hadde trolig ikke gått ut av Salg & Service med bare seksere. Sannsynligvis var den han en av de få som hadde søkt jobben som resepsjonist ombord på Rock the boat.

Sjåføren så på meg:

– Hvorfor dro du? Er ikke du bokser?

Jeg vred hodet vekk og lot som jeg kikket etter noe ute i mørket. Jeg visste forbanna godt hvorfor jeg stakk. Men det var en lang historie, og fyren som kjørte bilen ville bare vite hvorfor jeg ikke var villig til å underholde ham og resten av gjengen.

– Han er ikke verdt det.

Hva skjedde etter at jeg kom hjem? Jeg forstod at reisen ikke er over — den har bare skiftet form.

Min aller første ekspedisjon med Sala Palmer er over. Nå er det tid for å oppsummere hva som fungerte – og hva som må fikses. Men det mest interessante spørsmålet er kanskje: Hva lærte jeg egentlig om seiling - og ikke minst meg selv, i løpet av fire uker alene til sjøs i en førti år gammel seilbåt.

–Ærlig talt? Jeg tvilte på at jeg ville lykkes. Og kanskje var det derfor jeg måtte prøve. Det skulle vise seg å bli noe langt mer enn jeg hadde forestilt meg.

Ruten til Bergen var plottet inn som mitt siste delmål på seilasen sørover fra Trondheim. Men så fant jeg Botnen og Dingja. Små fredfulle oaser med brygge, svaberg og duften av kanelsnurrer blandet med myke jazztoner fra radioen.

Stadhavet lå og ventet. Men noe i meg ba meg stoppe opp, snu og vente. Dermed fikk jeg en gave jeg ikke visste jeg trengte – en pause fra alt.

Jeg skjønte ikke hva som skjedde før det nesten var for sent. I sterk medvind og med forseilet rullet ut, siktet jeg meg inn på gjestehavna i Kristiansund. Rett før jeg entret havneområdet i nord, fikk jeg en magefølelse som førte til at jeg ombestemte meg. Dermed unngikk jeg en alvorlig situasjon.

Etter noen få timers seilas i fin nord-østlig vind, gikk alarmen. Lavt oljetrykk. Jeg slo umiddelbart av motoren. Nå fryktet jeg at det verste hadde skjedd: Sala Palmer hadde fått nok.

Det har vært en fantastisk reise – til tross for at jeg ofte har vært bekymret for at ting skulle gå galt. Derfor var beslutningen om å snu i Trondheim egentlig enkel. I forkant av reisen hadde jeg brukt mye tid på å skrive og snakke om den. Det bygget forventninger, både hos andre og i meg selv. I ettertid ser jeg at all hypen like gjerne kunne ha spent bein under hele opplevelsen.

Sterk kuling førte til at jeg tilbragte tre dager i Bud – på dørstokken til Hustadvika. Oppholdet gjorde mer enn å slite på fortøyningene. På et tidspunkt vurderte å ignorere magefølelsen og bare fortsette nordover. Men hva hadde jeg å stille opp med om alt raknet? Og kanskje viktigere – hva ville jeg vinne om det gikk bra?

Om noen timer kommer Hustadvika til å koke. Men akkurat nå ligger det beryktede havstykket flat som et biljardbord. Jeg kunne ha dratt og vært i Trondheim om et par-tre dager. Men jeg blir her, på Bud - og venter på stormen.

Det er torsdag morgen i Ålesund. Jeg sitter i finsalongen ombord Sala Palmer og spiser frokost. Anløpet markerte en viktig milepæl, og starten på et helt nytt eventyr.

Etter at middagsgryta og alt innholdet gikk i dørken for andre gang – slo det meg at denne seilasen kanskje ikke handler om å komme frem. Kanskje handler den om å holde ut i kaoset lenge nok til at noe gir mening.

Sala Palmer sliter med å håndtere vinden. Slark ror, svak autopilot og en uerfaren ekspedisjonsleder er en ikke en optimal kombinasjon.

Underveis fra Haugesund til Espevær på eksepdisjonens første dag – kjente jeg en stadig sterkere lukt av diesel. Da jeg kikket ned i motorrommet fikk bekreftet mistanken: Absorbasjonsmattene var mettet av grønt drivstoff . Smooth sailing er for pyser.

Fem dager før avreise ble turen kansellert på grunn av motorhavari. Men så fikk jeg en tekstmelding som skulle endre alt.

– Folk tror de må føle seg bra for å komme i gang. Men det er det motsatte. Du må komme i gang for å ha en sjanse til å føle deg bra.

Jeg jobber best under press. Det er iallfall det jeg forteller meg selv. Sannheten er vel nærmere at jeg utsetter ting jeg egentlig ikke har lyst til å gjøre - til absolutt siste øyeblikk.

Å lære seg grunnleggende motorkunnskap har ikke vært en frivillig oppgave – det har blitt tvingende nødvendig. Prosessen har vist meg at jeg må være forberedt på at ting kan gå galt, og at det er jeg selv som må kunne finne løsninger når det skjer. Det har vært en bratt og krevende læringskurve, men hver utfordring jeg løser, gjør meg bedre rustet til å takle fremtidige problemer.