Det holder nå

Jeg kunne ha valgt fjellet, sekken og teltet. Det avgjørende var ikke båten, men tiden det tok – og det å utsette meg for naturen uten en kort vei til nærmeste nødutgang. Sånn sett ga soloseilasen tur/retur fra Haugesund til Trondheim valuta for pengene. Det ble nemlig et krevende møte med egne tanker, valg og grenser.

Var jeg stolt etterpå? Visst faen var jeg det. Det ble en velfortjent fjær i hatten. Et håndfast bevis på hva som bor i meg.

Men etter hvert forstod jeg at jeg var i ferd med å gå i den samme fella som før. Reisen ble et punkt på CV-en og en medalje å vise frem.

Heldigvis våknet jeg og innså at jeg ikke trenger å flagge prestasjonen. Det holder at jeg tar vare på opplevelsen den ga.

I bildereportasjen under ser jeg tilbake på det reisen lærte meg da jeg var tvunget til å leve så tett på meg selv.

Det neste jeg gjør er å legge opplevelsen i skuffen og rette blikket fremover.

Motoren brummet lavt mens jeg dro inn fenderne og kveilet tauverket. Haugesund ble mindre bak meg. Foran lå havet, og flere uker der alle beslutninger måtte tas alene.

Å seile alene betyr å være både skipper og maskinist, kokk og rormann. Rutinene skaper trygghet: sjekke været, justere seilene, korrigere kursen og holde utkikk. Samtidig oppstår en stillhet som er vanskelig å finne på land. Tankene får tid til å starte alene og fullføres i fred.

Soloseilasen fra Haugesund til Trondheim ble derfor mer enn en reise langs kysten. Underveis ble det tydeligere hva jeg ønsket å endre i mitt eget liv. Jeg erfarte også at mot ikke trenger å være det motsatte av forsiktighet. De kan være nødvendige sider av samme beslutning.

Reisen gjorde meg tryggere på egne vurderinger. Etter mange døgn alene oppdaget jeg også noe annet: Jeg trivdes mye bedre i mitt eget selskap.

Reisen

Haugesund → Trondheim