Jeg har sluttet å dele på Facebook, men behovet for anerkjennelse er der fortsatt. Dette blogginnlegget handler om stillheten som oppstår etter å ha delt noe, og forsøket på å stole mer på min egen vurdering av det jeg skaper.

Jeg jobber for å bli en dyktig portrettfotograf. Underveis har jeg oppdaget at menneskekunnskap er like viktig som teknikk.

Balkongdøra åpnet seg helt uforklarlig. Samtidig virket det som om noe i rommet hviske navnet mitt. Jeg fant ingen forklaring på det som skjedde, men ble sittende igjen med en sterk følelse: Det var på tide å sette seil nordover.

En seilas til Kvitsøy vekket sterke følelser etter et forhold som tok slutt uten dramatikk. Om savn, oppvåkning og nye soloppganger.

Med en demokassett i lomma og store planer inntar tre unge musikere Oslo – og finner et mildt sagt tvilsomt sted å bo i Munkedamsveien.

Det er nesten ti år til min første «lønning» fra NAV, men forberedelsene til livet jeg vil leve som pensjonist har allerede startet. Målet er en Colin Archer-skøyte, mer fotografi, skriving og podkast – og å møte framtiden med joggesko på beina og vannblemmer i hendene.

Jeg dro tilbake til stedene som hadde gitt meg glede, stolthet og mening. Det jeg fant, var ikke det jeg lette etter – men kanskje det jeg trengte.

Podcasting er dagbok uten fartsbegrensning – en ufiltrert måte å fange tankene og dokumentere livet i kronologisk rekkefølge. Nå tar jeg mikrofonen med ut på jakt etter stillheten, flyten og et sted der ingen føkker opp bobla.

Det vanskeligste var nok å føle at jeg startet helt forfra igjen. For i hodet mitt har jeg fremdeles svart belte. Kanskje er det nettopp det som har vært redningen min. At jeg, tross alt – fremdeles er en fighter.

Hvor langt kan det nå? Aner ikke. Men jeg vet at jeg ikke er villig til å finne ut at jeg sølte det bort fordi jeg brukte tiden min på å være hyggelig, tilgjengelig og medgjørlig.

Med regnponchoen sammenkrøllet i neven forlot jeg lokalet uten å gjøre noe nummer ut av det. Det føltes litt rampete – på en god måte.

Soloseilasen tur/retur Haugesund til Trondheim ble et minne for livet.
Lenge bar jeg reisen som et bevis på hvem jeg var — et nytt punkt på CV-en og en medalje å vise frem. Men så forstod jeg at jeg ikke trenger å flagge prestasjonen. Det holder å ta med meg erfaringen.

Nå er det på høy tid å legge den bak meg og rette blikket fremover.

Jeg tok mot til meg og spurte modellen om jeg fikk lov til å ta bilder av henne. Heldigvis har jeg bakgrunn fra beredskapsledelse og hadde forberedt en kriseplan for å kunne håndtere avslaget.

Det ble ikke nødvendig.

Vi var husløse og pengelense i Oslo, men helt sikre på at vi skulle bli popstjerner – før frykten, risikoanalysene og komiteen i hodet fikk slippe til.

Jeg skriver om behovet for å bli likt og hvordan en tilfeldig kommentar ble oppfattet et eksistensielt ballespark, men som senere fikk meg til å ta et avgjørende valg.

Noen ganger må jeg snakke til meg selv med voksenstemme. I dag gjelder det noe som er kjempeviktig – og grusomt lite sexy.

Hva kan en tilfeldig kommentar egentlig føre til? I mitt tilfelle: en begynnelsen på noe jeg ikke helt så omfanget av.

Det begynte med en podkastepisode jeg helst ville grave ned. Rundt 200 episoder senere bruker jeg heltereisen til å samle bruddstykkene fra mitt eget liv og finne formen på memoaren.

Den nye bloggen har gjort det mye enklere å bare skrive uten å overtenke alt, og jeg merker at jeg får en bedre flyt når jeg ikke prøver å være “forfatter” hele tiden.

Er det mulig at turen til Polen i oktober ikke er så tilfeldig som jeg første trodde? Har den beveget seg fra å være en mat inspirert reise til å bli et kulturhistorisk skred knyttet til kommunistenes fall på 80-tallet?

Har jeg snublet over bevis på at min musikk har bidratt i prosessen?