Stillheten som stjeler
Det var ikke så forbanna enkelt som jeg først trodde – å holde seg borte fra Facebook. Men det går fremover. Jeg merker særlig to ting:
Jeg er friere i det jeg skriver her på bloggen, fordi jeg vet at de som leser, selv har oppsøkt den.
Før sjekket jeg Facebook når muligheten bød seg. Det kunne jo tenkes at noen hadde gitt respons på noe av innholdet mitt. Det har jeg sluttet med. Dermed bruker jeg bare en brøkdel av tiden jeg tidligere brukte på sosiale medier.
Men de grunnleggende behovene mine har ikke endret seg. Jeg er fremdeles like forbanna opptatt av at noen skal synes det jeg snakker om eller lager, er bra. Nå kommer bare tilbakemeldingene fra personer som har tatt seg bryet med å oppsøke det. Og den største anerkjennelsen er om noen melder seg på nyhetsbrevet mitt.
Det aller verste med å legge ting ut på Facebook? Stillheten som oppstod etter at jeg hadde brukt timer, dager eller kanskje uker på å skape noe.
Ingen tomler.
Ingen kommentarer.
Nada.
Jeg er nok ikke alene om å ha det sånn. Når jeg har lagt mye av meg selv i noe, går det innpå meg når ingen reagerer.
I boka The Creative Act: A Way of Being skriver Rick Rubin at «the audience comes last». I mitt hode betyr det at det jeg mener om innholdet jeg skaper er mye viktigere enn hva andre måtte tenke om det. Og trolig er det på den måten at noe som virkelig er originalt ser dagens lys.
Men selv om den tanken høres logisk ut i hodet mitt er den ofte fryktelig vanskelig å forholde seg til.
Derfor har jeg funnet ut hva som er rett for meg: Ved å trekke innholdet mitt bort fra de store plattformene tar jeg tilbake retten til å vurdere det jeg lager.
Det betyr ikke at jeg slutter å skape – det betyr bare at jeg slutter å la en algoritmestyrt feed definere om det jeg lager har livets rett. Den jobben synes jeg det er jeg selv som skal ha.
