Kallet

Jeg har falt ned i et kaninhull, og jeg synes det er et ganske kult sted å være.

La meg forklare.

Så lenge jeg kan huske har jeg vært agnostiker og på en dårlig dag har jeg helt sikkert vippet over i ateismen.

Men i det siste har jeg tenkt at det ikke bare handler om religion. Kanskje handler det like mye om energier og det jeg velger å kalle sjel – mitt indre jeg.

Slapp av, jeg kommer ikke til å bryte ut i et rungende «Kumbaya».

Derimot er jeg villig til å gå så langt som å si at jeg er interessert i å vite mer om det vi ikke kan se, men ofte kan føle – uten å kunne forklare det.

Ok, jeg tror jeg vet hva du tenker nå, så la meg komme til poenget.

For drøyt halvannet år siden skrev jeg en tekst om det jeg opplevde da jeg bestemte meg for å heise seil på en 40 år gammel, halvblind og humørsyk svensk prinsesse med dårlig hjerte – og sette kurs fra Haugesund til Finnsnes. En sjøreise på 1400-1500 nautiske mil tur/retur.

Dersom vi overlevde den, vel å merke.

Her er historien:

***

Jeg rykket til da balkongdøra plutselig åpnet seg.

Ikke fordi døra åpnet seg, men fordi jeg ikke forstod hvorfor. Det virket påfallende bestemt og målrettet. Som om noen gjorde det med hensikt.

Da jeg reiste meg fra sofaen, merket jeg at hårene på armen stod rett opp. Men jeg frøs ikke.

Normalt ville trekk fra åpne vinduer eller dører kunne skyve opp den stridige balkongdøra. Men lufta rørte seg ikke.

Jeg lot blikket sveipe over hustakene i vest.

Svisj!

Silhuetten av en fiskemåke strøk forbi hushjørnet i Flotmyrgata 199, og jeg kunne høre vingeslagene mens den enslige fuglen danset seg videre sørover.

Høytrykket over Haugesund sørget for at selv den minste fjær ville dalt loddrett ned dersom jeg hadde sluppet den fra balkongen. De enorme bladene på de to vindturbinene som tronet over Storøya nord på Karmøy, hadde sluttet å rotere.

Varsellysene på toppen av de 92 meter høye turbinmastene blinket ikke, men hadde et tindrende, urolig skinn – som krystallklare røde stjerner på en kald vinternatt.

Da jeg dro døra etter meg, hørte jeg noe som lignet en hviskende stemme.

Ikke ute.

Ikke inne.

Men likevel – her.

«hhh ... Kaaaiii ... hhh»

Hårene på armen reiste seg igjen. Med en følelse av at noen eller noe var i rommet, vendte jeg raskt blikket mot den mørklagte gangen noen få meter bak meg.

– Hallo? Er det noen der?

Jeg åpnet døra med et rykk.

Tomt.

Så fortsatte jeg inn på badet og vaskerommet.

Ingen der.

Til slutt gikk jeg mot den lukkede soveromsdøra. Jeg slo ned håndtaket, presset opp døra og gikk inn i det siste rommet i leiligheta.

Ingenting.

Utgangsdøra var låst. Jeg vred om låsen, åpnet døra og kikket ut.

Ikke en lyd.

Hadde jeg bare innbilt meg alt sammen?

Kanskje var det hele bare en tilfeldighet.

Eller kanskje trengte jeg opplevelsen av å ha vært i kontakt med noe jeg ikke kunne forklare, for å våkne fra dvalen. Det hadde føltes så nært og ekte.

Så forstod jeg det.

Det fantes bare én utvei – jeg måtte dra.

Jeg var blitt kalt.