Geronimo, måddafåkka
La meg være helt ærlig.
Jeg hadde sluttet å tro på at jeg noen sinne ville komme tilbake i form igjen, og innså vel at slaget var tapt. At jobben som måtte gjøres var for omfattende.
Her er et bilde slik at du lettere forstår:
Trening har alltid vært mitt “get out of jail free card”. Uansett hva jeg gjorde mot meg selv så var treningen alltid der og reddet meg. Hvis kroppen min var en bil, så jeg på den som en Ford Mustang; operativsystemet var ikke spesielt imponerende, men den hadde en rå motor og tålte mye juling.
Etter hvert som årene gikk opplevde jeg at den såkalt bounce back perioden ble lengre og vanskeligere.
Og så skjedde det noe oppi hodet. Noe jeg ikke merket i det daglige fordi endringen var så marginal. Jeg mistet the edge, hvis du skjønner. Jeg ble sløvere. Hadde det komfortabelt – og nøt det.
Men så hendte det at jeg oppdaget små tegn på forfall. For eksempel at jeg valgte å gå rundt i stedet for å forsere. Jeg valgte minste motstands vei.
Så kom jeg til et punkt hvor jeg tenkte:
“Kai, hvis du ikke gjør noe nå er du ferdig. Du kommer aldri mer tilbake.”
Jeg så for meg hvordan Mustangen ble byttet ut med en føkkings elektrisk Volvo XC40 (som forresten er bilen jeg kjører i dag).
Til slutt ville sansene være så jævla sløve at det eneste jeg fikk tillatelse til å transportere min egen kropp i, var en av de bittesmå “golfbilene” som kun hadde plass til et par krykker hengende bakpå. I praksis en pimpa elektrisk rullestol.
På mange måter hadde jeg innsett nederlaget. “Det er bare sånn det er. Naturens gang. Aksepter det og nyt livets dessert”.
Men så skjedde det noe som er litt vanskelig å sette ord på. Kort fortalt? Jeg tok et valg. Jeg valgte å leve det som for meg er et verdig liv.
Med umulige odds og mental motstand i form av en dørstokk signert Lucifer – tok jeg den første turen. Ikke noe wild & crazy. Kjøpte en regnponcho og et par gode sko.
Game on.
Det vanskeligste var å føle at jeg måtte starte helt forfra igjen. For i hodet mitt har jeg alltid hatt svart belte. Kanskje er det nettopp det som har vært redningen min? At jeg, tross alt – fremdeles er en fighter.
At jeg ikke er villig til å legge meg ned.
Geronimo, måddafåkka.
