Nekter å søle det bort

Jeg har akkurat kommet hjem fra det jeg kaller Norheimsrunden, en cirka 8 km gåtur i raskt tempo. Tipper vi snakker om et par måneder der jeg har gått runden annenhver dag. Først var det et valg jeg tok. Nå er det blitt en vane.

La oss ta et sidespor før jeg kommer til poenget.

For et par dager siden forlot jeg sommerfesten etter å ha tilbragt knappe to timer der. Det tok meg et par dager før jeg var i stand til å uttrykke hva som fikk meg til å gå. Men nå forstår jeg hva det var.

Ofte starter det som en følelse. Som om noe skurrer. Beste bildet jeg kommer på er en ustemt gitar der en av tonene føkker opp akkorden. Sånn har jeg det av og til. Det er ikke alltid jeg kan si hva det er, men det føles feil – og det var akkurat det jeg kjente på fredag kveld.

Det startet bra, men så endret det seg.

Her er det jeg har kommet frem til: Jeg er en ja-mann. Det betyr at terskelen for å si nei til noe kan være høy. Nå skal det sies at jeg har blitt mye flinkere til å avslå tilbud, men jeg har ennå et stykke igjen å gå før jeg er der jeg ønsker å være.

Utfordringen med å si ja til for mye er at jeg noen ganger gjør det for å være hyggelig eller for ikke å skuffe noen. Det fører for eksempel til at jeg blir værende et sted selv om jeg ikke har lyst til å være der, og det var akkurat det som skjedde på fredag.

Men så slo det meg: nei, vet du hva? Dette vil jeg ikke.

Så gikk jeg hjem.

Det kan høres ut som om dette bare dreier om å bli flinkere til å si nei. Men det handler om noe mer.

For hver gang jeg sier ja til noe jeg egentlig ikke vil, sier jeg samtidig nei til noe annet. Til meg selv og det jeg ønsker å fylle livet mitt med.

Ta sosiale medier, for eksempel. Før brukte jeg tre–fire timer hver eneste dag på Facebook, Instagram og YouTube. Det var tid jeg heller kunne ha brukt til å fotografere, skrive, redigere eller lage nye podkastepisoder.

Greia er at vi sjelden merker tiden som forsvinner, fordi det skjer så lite om gangen. Det er jo bare tjue minutter, ikke sant?

Vi kaster ikke bort livet ved å åpne flomlukene og la alt fosse ut på én gang. Det forsvinner i små, tilsynelatende uskyldige drypp.

Og det er her Norheimsrunden kommer inn igjen.

Den første turen ga null utslag på helseappen. Tur nummer to? Nope. Men nå har jeg tatt det samme valget annenhver dag i to måneder. Tror du at det vises igjen? Hell yeah!

Det kule er at jeg merker hva det gjør meg med nå. Det betyr at valgene jeg har tatt hver dag, har endret kursen en grad om gangen. Det har resultert i at jeg er på vei mot en destinasjon jeg veldig gjerne ønsker å komme frem til. Nå er det bare å ta tiden til hjelp.

Sånn er det trolig med talent også. Alene vil talent trolig bare gi deg et forsprang. Det garanterer ikke at du lykkes. Det må kombineres med tid, fokus og bevisste valg.

Og nettopp det er poenget: Det er noe i meg som ber om oppmerksomhet fordi det ikke er ferdig utviklet ennå. Det må ha hjelp til å vokse og bli til noe jeg kan gi videre til andre.

Hvor langt kan det nå? Aner ikke. Men jeg vet at jeg ikke er villig til å sitte på bryggen og se skipet kaste loss og seile avsted uten meg, fordi jeg brukte tiden min på å være hyggelig, tilgjengelig og medgjørlig.

Derfor gikk jeg hjem.

Ikke fordi det var noe galt med festen eller menneskene som var der. Men fordi det denne gangen ville vært galt av meg å bli.