3000 kilometer nedover Memory lane
Når jeg ser tilbake, forstår jeg hva jeg prøvde å få i stand: En slags gjenforeningsfest med selveste Me, Myself & I.
Men det som i utgangspunktet skulle bli en seiersparade i gode, gamle Lyckliga gatan, ble i stedet en soloopptreden i et tomt samfunnshus.
Bortkastet, sa du?
Langt ifra. Det er trolig noe av det smarteste, men kanskje også det vondeste, jeg har gjort av egen fri vilje. Bortsett fra da jeg lå to timer i full narkose hos en tannlege for å operere ut en jeksel som lå under en annen jeksel. Men det er en annen historie.
La meg skyte inn at denne litt bisarre reisen kulminerte i den mye omtalte seilasen med Sala Palmer, tur/retur Haugesund–Trondheim. Du kan se denne YouTube videoen for å få med deg historien bak turen.
Jeg dro altså på en slags rustpikker-reise for å vekke gamle minner som skulle få meg til å føle meg fantastisk igjen. Listen bestod av steder som utelukkende bidro til gode minner, glede og stolthet. Og kanskje burde jeg legge til: mening.
Fuck it. La oss kalle en spade for en spade: Det var trolig resultatet av Livskrisen 2.0 – personlige katastrofer for viderekomne.
30-årskrisa, 40-årskrisa og 50-årskrisa mikset i min mors bråkete Kenwood KitchenMaster. Tilsatt en dæsj Eder & Galle, heksehyl og duedritt skrapt fra kragen på en Moods of Norway-dress.
Oppskriften viste seg naturligvis å være høyeksplosiv, og det gikk som det måtte.
Først fremstod det som århundrets nedtur. Men så skjedde det noe viktig: Jeg ble servert et eksistensielt ballespark og måtte ta stående telling. Det fikk meg faktisk til å tenke klart et øyeblikk.
Beta Kai ville håndtert dette på verst mulig måte. Men Kai 2.0 forstod at dette var en gylden mulighet – og grep den med begge hender.
Nå kunne jeg selvsagt pumpet deg full av hjemmesnekret selvutviklingsfilosofi. Det skal jeg ikke gjøre. Beta Kai, derimot, ville elsket den muligheten og trykket pedalen i gulvet.
Det jeg kan si med sikkerhet, og som jeg stadig finner anledning til å lire av meg, er følgende: Ingenting er så galt at det ikke er godt for noe. Det virker gjerne ikke opplagt rett etter krisen, men i mitt liv har jeg fått noe ut av alt som i utgangspunktet har vært både vondt og vanskelig.
De drøyt tre tusen kilometerne var ikke bare en transportetappe nedover Memory Lane. De var gyldne anledninger til å finne ny mening i gamle opplevelser.
