Et eksistensielt ballespark

Jeg vet at jeg er litt hemmelighetsfull om innholdet i det som skal bli boka. Særlig når det gjelder det jeg omtaler som Hendelsen i Horten.

Noe av det som kommer til å stå i boka, er ikke hemmelig i det hele tatt. Du finner det sannsynligvis på Facebook-profilen min. Men du vet jo hvordan det er med sosiale medier: Vi viser stort sett frem den aller beste siden av oss selv.

Akkurat det er ikke så rart, tenker jeg – uten at jeg skal skryte på meg særlig kunnskap om menneskets evolusjon. Men dersom jeg skal få lov til å mene noe, tror jeg det handler om å bli sett, forstått og akseptert.

Og kanskje er det nettopp dette som har vært min akilleshæl: at jeg har vært for opptatt av å bli likt og av å føle at jeg tilhører flokken. At jeg er med i gjengen.

Akkurat det er heller ikke noe å skamme seg over. Det er bra å prøve å bli likt og spille på lag med andre – så lenge man ivaretar sin egen integritet.

Og det var nettopp dette som ble satt på prøve i Horten.

En fremmed person sa noe til meg på en måte som rokket ved selve fundamentet i egoet mitt. Trolig oppfattet jeg det slik fordi jeg var mottakelig for det.

Kanskje var det ment som humor av den mest slitsomme sorten: sarkasme eller ironi. Det kan også hende at personen rett og slett bare var en drittsekk som egentlig fortjente mer juling enn mat.

Jeg vet ikke. Og det betyr egentlig ikke så mye.

Det som betyr noe, er ikke hva det gjorde med meg der og da, men hva det gjorde med meg etterpå.

Det som i det ene øyeblikket føltes som et eksistensielt ballespark, ble på mange måter en avgjørende øyeåpner. Jeg forstod noe viktig om meg selv.

Jeg tipper at du også har tenkt det mange ganger:

Hvorfor sa jeg ikke det? Hvorfor slo jeg ikke tilbake? Hvorfor lot jeg noen snakke til meg på den måten?

Det var også min første reaksjon: selvkritikk.

Komiteen i hodet kalte inn til ekstraordinært styremøte, og det ble enstemmig vedtatt – nok en gang – at det var noe galt med meg.

Men så skjedde det noe jeg ikke helt har klart å forklare. Kanskje handler det om et slags overlevelsesinstinkt. Hvem vet.

Det gjorde i hvert fall noe med meg.

Det fikk meg til å ta et valg.

Og det er nok selve kjernen i boka: at vi alle har et valg.

Og at ingenting er så galt at det ikke kan bli godt for noe. Ikke fordi alt som skjer, har en mening.

Men fordi vi kan gi det en.