Noe har skjedd

Det har begynt å løsne. Skrivingen altså.

Etter mitt syn har den nye bloggen (den du leser nå) bidratt, fordi den får meg til å skrive på en måte som gjør meg mindre selvbevisst. Jeg skriver uten å “tenke”. Det er en veldig god og trolig undervurdert øvelse.

Så publiserer jeg. Senere går jeg tilbake for å gjøre endringer og se etter skrivefeil, doble ord etc.

Men jeg merker at jeg skriver lettere. Det flyter bedre og nettopp det er superviktig. Poenget er jo bare å fortelle en historie. Jeg skriver mer slik jeg ville ha sagt det når jeg snakker og det synes jeg er utrolig befriende.

I motsatt ende av skalaen finner du det jeg ofte føler er en slags tvangstrøye.

Se for deg et hus. Kanskje slik de gamle, seriøse forfatterne hadde. En skrivestue. Det var dit de gikk for å få ro til skrivingen. Trolig gikk de inn i det samme rommet og satt på den samme stolen hver gang. Hadde alltid den samme skrivejakken på seg og drakk fra den samme kaffekoppen, pattet på den samme pipen, skrev med den samme pennen på den samme papirtypen.

Sånn har jeg følt det når det gjelder min skriving. I tillegg vet jeg jo at jeg er i en prosess der jeg skal lære, noe som kun skjer når jeg skriver.

Først fritt og rått uten egentlig å tenke meg om. Dersom jeg klarer å klore ned noen ord på arket kan det tenkes at jeg forteller meg selv “hmmm, dette var ikke så aller verst”. Deretter blir teksten lagt inn i Venterommet. Hvis den er skikkelig bra legges den rett inn i Utkast.

Skjermbilde fra skriveprogrammet jeg bruker (Scrivener)

For meg er den beste tiden å skrive på om morgenen før jeg går på jobb. Da tar jeg med meg dagens første kopp med kaffe og går inn i “skrivestuen”; det mentale rommet der det kun bedrives “seriøs” skriving.

Etter hvert har jeg oppdaget hvordan dette mentale stedet har skapt begrensende barrierer for skrivingen min.

Inntil ganske nylig har jeg tenkt at jeg kun kan oppholde meg i det ene rommet, noe jeg har opplevd å være frustrende. Mest fordi det setter forventninger til hva jeg skal skrive og at det må være knyttet opp mot hovedprosjektet mitt, den hellige gral; memoaren

Så fant jeg på noe som fra en redaktørs ståsted ville fremstått som en tidstyv, distraksjon eller mental runking: Denne bloggen.

Forresten; tilfredstillelsen har vært viktig. Ingen tvil om det. Og effekt det har hatt på skrivingen? Jeg skriver letter og fortere, og ikke minst får jeg masse verdifull trening i å skrive.

So there you have it.

Sweet.