Heltereisen: Fra podcastflause til memoar
La oss spole tilbake til 2018
Etter å ha publisert min første podcast lå jeg i dyp dekning noen dager. Følelsen av å ha gjort meg selv til latter for hele den siviliserte verden, var overveldende.
Men det var jo litt kult også.
Siden har det blitt rundt 200 podcast episoder med smått og stort, 40-50 youTube videoer, et knippe foredrag og en haug blogg innlegg.
Det eneste kronologiske sannhetsvitne som fremdeles eksisterer er podcasten. Jeg har tatt vare på absolutt alle episodene, og dersom jeg får lyst til å kjenne på følelsen av dyp selvforakt og skam, setter jeg bare på en gammel episode. Da vokser trangen til å finne fram spaden, grave et kjempestort hull, hoppe ned og fjerne alle spor av min eksistens.
Hvorfor ville jeg meg selv så vondt, sier du?
Planen var å bli foredragsholder. Men jeg måtte jo ha et navn først. Fant vel ut at podcast var en fin plass å starte, ettersom jeg kunne lære meg kunsten å formilde uten å stå foran et publikum.
Etter å ha holdt noen foredrag med levende mennesker i rommet, forstod jeg at jeg manglet et helhetlig budskap. Jeg hadde bruddstykker, men ikke en totalpakke. Kunne nok ha bullshitta det mye lengre enn jeg faktisk gjorde, men føler at jeg stoppet i tide. Foredragsbiten altså.
Podcasten derimot, viste seg å bli gøyere etter hvert som jeg fikk mer erfaring. Husker godt at jeg dro i gang en maraton produksjon hvor jeg spilte inn og publiserte 40 episoder på 40 dager. Det førte til at jeg knakk koden. I tillegg ble jeg fortalt at jeg har en behagelig stemme, noe som jo er en fordel når du driver med podcast.
Når jeg spiller inn episoder snakker jeg som oftest med meg selv. Det kan jeg faktisk anbefale varmt dersom du tåler tanken på at andre får tilgang til hvordan du tenker.
Hva har alt dette ført til, lurer du sikkert på.
Det har ført til mye bra, synes jeg. Blant annet skriver jeg på en memoar, noe jeg har hatt på min bucket list i minst ti år. Først trodde jeg at momoaren kun var for åndseliten eller de rike og berømte. Men heldigvis fant jeg ut at mange forfattere har blir kjent nettopp fordi de skrev en memoar.
Min KI generte heltereise. Fra venstre: Rebelsk, skolelei 15 åring. I midten: 30 år gammel befalsskoleelev ved Befalsskolen for Marinen. Til høyre: 57 år gammel vordende memoar forfatter.
For ordens skyld kan jeg fortelle at en memoar er en selvbiografisk tekst der forfatteren forteller om egne opplevelser og erfaringer. I utgangspunktet en enkel affære skulle man tro, men nei. Det har vist seg å være mye vanskeligere enn jeg først trodde.
Noe av det jeg har slitt med er å komme på riktig spor, men etter hvert fant jeg en slags oppskrift.
The Hero’s journey.
Heltereisen er antagelis vis den mest benyttede formelen for historiefortelling som finnes.
«The Hero's Journey» er en klassisk oppskrift. Modellen ble beskrevet av mytologen Joseph Campbell i boken The Hero with a Thousand Faces fra 1949. Den viser hvordan hovedpersonen i en historie forlater sin vanlige hverdag, møter store prøvelser og vender hjem som en forandret person.
Du har trolig sett flere filmer der oppskriften er benyttet enn jeg orker å liste opp her. Men la meg gi deg tre gode eksempler:
Eksempler på filmer produsert med The Hero’s journey som historiefortellende mal
I starten trodde jeg man var forpliktet til å bruke alle 12 trinnene, men det trenger man altså ikke. I mange tilfeller holder det med fem-seks. Under kan du se min egen reise slik jeg har valgt å beskrive den.
Min egen Hero’s journey hjelper meg å se helheten.
Planen er å skrive helt til jeg har funnet min stemme og ikke minst mengden av innhold som fortjener å bli nevnt i boka.
Dessuten kommer jeg til å bruke en del plass her på bloggen for å fortelle deg hvordan det går.
