1988: wannabe-popstjerne og husokkupant

Det føltes nesten som å tråkke rundt i en film jeg hadde sett hundrevis av ganger. Merkelig nok syntes jeg Stortinget så mindre ut enn det jeg kunne huske fra Dagsrevyen.

Vi hadde tatt et viktig valg og var hundre prosent enig om at vi hadde alt å vinne. Nå var vi her. I Oslo.

Selv om opplevelsen i høyeste grad var virkelig, forventet jeg at noen skulle trykke på «Stop» og «Eject» – og dra videokassetten ut av Movieboxen jeg hadde leid på Filmgalleriet i Kirkegata i Haugesund.

Det hadde skjedd så mye de siste ukene. Slagerfabrikken hadde booket tid i Slager Studio, og Thomas Siqveland, bassisten i popgruppa Drama, som tidligere hadde herjet på VG-lista i månedsvis, var hyret inn som produsent.

Demokassetten med de fire nye låtene lå trygt plassert i den høyre jakkelomma min sammen med en tipakning Prince Mild.

Man kunne aldri vite når sjansen bød seg. Kom vi over en ledig kassettspiller, dyttet vi tapen inn og skrudde opp lyden. Noen ganger lot vi som om vi hørte musikken for aller første gang og lovpriste den høylytt, for at de som satt rundt oss kanskje skulle bli med på hypen.

Planen ble vurdert til å være bortimot skuddsikker. Vi skulle flytte til Oslo for å være nærmere plateselskapet. Alle seriøse musikere gjorde jo det.

Faren til Eirik bodde på Sagene, men Eirik overnattet stort sett hos en kompis som leide en svær leilighet nede i Munkedamsveien ved Aker Brygge.

– Kunne ikke vi fått bo der noen uker, da? Problemet løst, for faen.

Jeg snudde meg mot Eirik og serverte ideen med hevede øyenbryn og store, forventningsfulle øyne.

– Det tviler jeg sterkt på. Han har dame. Tror ikke hun er så sugen på å ha dere smårunkere løpende rundt der i tillegg. Jeg kjenner henne. Vi gikk på skole sammen. Bare glem det.

***

I dagene etter at jeg hadde ankommet hovedstaden, merket jeg at noe skjedde med meg. En slags forandring. Kanskje viste det seg i måten jeg gikk på? Som om jeg virkelig var noen. Eller i det minste en som visste at han var på vei mot noe viktig.

Noe stort.

Som keyboardist og korebukk i Ålesundsgruppa King Kamping hadde jeg avfunnet meg med at det hersket et slags hierarki i bandet.

Låtskriver og gitarist Eirik, med sin flamboyante stil og sitt for meg uforståelige dametekke, gikk alltid fremst.

Deretter fulgte frontfigur og vokalist Harald tett på. Han hadde utvilsomt hentet sin stilmessige inspirasjon fra popikonet Morten Harket. Den utvaskede dongeribuksa, som var trukket godt opp i rompa og snøret sammen med noe som lignet en tjukk hyssing, overlot absolutt ingenting til fantasien. Sammen med lærremmene på håndleddet og den åpne skjorte var budskapet klart: her serveres det både pølse og poteter. Førstemann til mølla.

Til slutt kom jeg:

– Han som ikkje har fått seg fitte siden det ble stavet med Ph. Aaa…ha-ha-ha-ha!

Eirik satte punktum med sin umiskjennelige, nedlatende sunnmørslatter, mens han lot blikket sveipe rundt i rommet for å forsikre seg om at alle hadde fått med seg morsomheten hans.

Men til min fordel jobbet jeg på kafé og spanderte alltid kaffe. Jeg var en god kompis. Sånn sett spilte jeg en viktig rolle, selv om jeg ennå ikke eide mitt eget keyboard.

***

Det var fredag kveld.

Harald og jeg hang oss på Eirik da han skulle besøke kompisen i Munkedamsveien. Senere skulle de to ned på Waterfront og drikke øl, mens Harald og jeg måtte finne på noe som ikke kostet penger.

På vei opp trappene til kameratens leilighet stoppet Erik foran en av dørene og snudde seg mot oss. Døren var grønnmalt nederst og hadde små glassruter i den øvre halvdelen. En av rutene var knust, og noen hadde teipet en liten pappbit over hullet.

– Dere kan jo sjekke denne leiligheten. Den har stått tom i flere måneder.

Jeg røsket vekk pappbiten, stakk hånden gjennom hullet og fant låsen.

– Det var enkelt.

Jeg snudde meg mot Harald.

– Age before beauty.

Vi ignorerte varslet fra dørhengslene idet vi steg inn i den mørke gangen. Inne på stue kunne vi skimte en mørkebrun og oransjerutet sofa. Det grønne tapetet på veggene hadde flekker og matchet for så vidt de to gule gardinene som hang foran vinduene.

– Wow. To rom og kjøkken. Sweet!

Jeg strøk pekefingeren over kjøkkenbenken og begynte å skrive i støvet:

Home sweet home.

Så snudde jeg meg mot Harald.

– Jeg tar soverommet. Du kan sove i stua.

Helgen etter dro jeg hjem til Haugesund for å hente madrass og sovepose.

Alt lå til rette for King Kamping sitt inntog i Tigerstaden.